“Heter det M[u]nch eller M[o]nch?” av Hilde Bøe

By Lin Stafne / June, 20, 2013 / 2 comments

Når man forteller at man arbeider på Munch-museet er ofte det første spørsmålet man får – ”Men sier dere M[u]nch eller M[o]nch da?” – og opp gjennom årene har dette spørsmålet vært diskutert både i media, blant kunsthistorikere og blant folk flest.

Det er umulig å vite hva Edvard Munch selv mente om dette, til tross for at biografer og slektninger senere har hevdet både det ene og det andre. Munchs slektninger i familien Munch-Ellingsen har insistert på u-lyd, mens Munch-slekten for øvrig for det meste bruker og har brukt o-uttalen.[1] Ingrid Alver Gløersen, som var en venn av Munch, hevdet helt bestemt at han presenterte seg som ”Monk”.

I tittelen på essayet ”Un peintre Norvégien M. Edvard Munch”[2] (1906) har forfatteren William Ritter etter Munchs etternavn satt inn en fotnote som lyder: ”Prononcer Mounk.” På norsk ”Uttales Monk.” Ritter traff nok Munch personlig i Praha i 1905, og han ga sine lesere en guide til uttale basert på den måten han hørte navnet uttalt.

Munch ble stadig offer for nidviser i sin samtids vittighetsblader. Og, påpeker museets forskningbibliotekar Lasse Jacobsen, når det rimes på Munch inneholder alle rimene uten unntak en o-lyd.

I Munchs tekster finnes det en litterær figur kalt Munk/Munken,[3] som sannsynligvis er basert på Munch selv. Denne figuren kler seg ut som munk ved et maskeradeball. Munch likte nok å leke med dobbeltbetydningen som ligger i etternavnet, men hvorvidt det bestemmer om han uttalte det med u eller o er ikke helt godt å si. I norsk dagligtale har munk blitt uttalt og blir fortsatt uttalt med o, men som Finn-Erik Vinje skriver, vet vi fra samtidige kilder at i ”den soignerede udtale” på 1800-tallet kunne ord som munk bli uttalt med u.

– Men muligheten for at Munch selv rett og slett ikke var konsekvent er jo også til stede.

Munch-museet er av den oppfatning at folk får si det som faller dem naturlig – vi ønsker ikke å være ”politi” i hverken den ene eller andre retningen. For Oslo- og østlandsfolk vil det i våre dager utvilsomt være naturlig å si M[o]nch.



[1] Se Finn-Erik Vinjes artikkel ”Munk og Munch!” om uttalestriden i Ut med språket. En situasjonsrapport, Schibstedforlagene, Oslo 2005, s. 238–240.

[2] I Ritter, William: Etudes d’art étranger, Société du Mercure de France, Paris 1906.

[3] Søk i det digitale tekstarkivet (se http://www.emunch.no/) gir et tjuetalls treff.

  • arabesk

    Dette er spørsmål jeg får nesten hver gang jeg snakker om Munch i en eller annen sammenheng, senest i går da jeg hadde omvisning på Nedre Ramme. En av damene der hadde møtt Munch flere ganger da hun var barn. Han presenterte seg med U, og var nøye på det. Jeg har til nå sagt Monk og har vanskelig får å venne meg til å endre uttale, men må si at hennes vitnesbyrd gjorde inntrykk. Også hennes beskrivelse av en dannet, forsiktig mann som var hensynsfull og vennlig, også mot barna.

    • Hilde Bøe

      Takk for kommentaren! Ja, det er jo slik det er. Det fantes og finnes vitner for begge uttaleformer, og derfor synes vi det kan overlates til den enkelte å velge den formen man selv mener er riktig, eller mest praktisk for den saks skyld. Spørsmålet lar seg neppe avgjøre én gang for alle. Vennlig hilsen Hilde Bøe, Munch-museet