“Strindberg er væk – en vend er væk –”

Den 14. mai er det 100 år siden billedkunstneren, dikteren, dramatikeren og rabulisten August  Strindberg (1849-1912) døde. I den forbindelse har edisjonsfilolog og redaktør for emunch.no, Hilde Bøe, og forskningsbibliotekar Lasse Jacobsen, funnet frem noen av Munch-museets skatter fra arkivet, deriblant et notat som kan se ut som utkastet til en nekrolog, som begynner med ordene: “Strindberg er væk – en vend er væk -”. I et brev til den danske vennen og dikteren Emanuel Goldstein, ber Munch ham om å kjøpe en krans fra ham til Strindbergs begravelse.

Munch og Strindberg var begge nylig kommet til Berlin høsten 1892, da de møtte hverandre på en kneipe i byen, som var blitt møtestedet for skandinavene der. Det var Strindberg selv som “døpte” kneipen “Zum schwarzen Ferkel“, etter en vinsekk som hang over døren og minnet ham om en svart grisunge, skriver Lasse Jacobsen i artikkelen Zum schwarzen Ferkel. Strindberg var en ledende figur i kunstnermiljøet, og en viktig inspirator og diskusjonspartner for Munch. De traff hverandre igjen i Paris i 1896 der de bl.a. samarbeidet om å lage heftet Quickborn.

Strindbergmarkeringen pågår hele 2012, og på Strindbergsmuseet vises akkurat nå utstillingen “Strindberg i Centrum”.

Malerier på rull – ved Malerikonservator Eva Storevik Tveit

Konserveringsprosjektet ”malerier på rull”  startet mars 2006 på Munch-museet. Prosjektet innbefattet 31 opprullede skisser som Munch malte til dekorasjonene av Universitetets aula i Oslo. Skissene ble malt i tidsrommet 1909 til 1916. I tillegg omfattet prosjektet 15 andre utkast lagret på rull. Åtte av skissene malte Munch til Menneskeberget i perioden 1909−1930 (Pettersen 2008: 851). Munch malte Menneskeberget til den første innleveringen i aulakonkurransen i 1910, men arbeidet ble refusert av juryen (Pettersen 2008: 846). Blant de øvrige syv skissene, var det tre skisser som Munch malte til Rådhusdekorasjonene, mens de fire siste skissene har andre motiv. Ingen av disse fire siste er datert i Munch-museets database. Utkastene måler fra 142 cm x 130 cm til 450 cm x 1140 cm.

Skissene er arbeidsutkast til auladekorasjonene og var trolig aldri ment for oppspenning på blindramme. De ble oppbevart opprullet allerede mens Munch levde, og ble etter hans død fortsatt lagret opprullet.

Ved prosjektoppstart lå opptil seks lerreter rullet utenpå hverandre på samme rull. Skissene var rullet med fargelagene vendt innover. Med unntak av tre ruller var åtte ruller plassert liggende direkte ned på hyller i museets magasin. Målsetningen med prosjektet ”malerier på rull” var først og fremst å bedre lagringsforholdene for skissene. I motsetning til de mindre skissene som nå er lagret flatt, blir de største lerretene fortsatt lagret på ruller, men med større diametre enn tidligere. I tillegg er det anvendt bevaringsforsvarlige pakkematerialer, og den tidligere opprullingsmåten ble bedret. Det vil si at skissene ble rullet med fargelaget vendt utover og hver skisse fikk en egen oppbevaringsrull. I tillegg ble det laget et opphengningssystem som gjør at de nye rullene henger fritt på stenger i magasinet.

Med unntak av fem skisser til Menneskeberget, nevnt ovenfor, hadde ikke de opprullede utkastene blitt undersøkt eller behandlet tidligere. En viktig del av prosjektet var derfor å utføre undersøkelser av materialer og tilstand, i tillegg til konserveringsbehandling. Det som fantes av eldre materialtekniske opplysninger om aulaskissene ble innhentet fra Munch-museets database (Oslo kommunes kunstsamlinger: OKK), og fra konserveringsavdelingens eget kartotek (OKK-kartotek). Informasjonen fra disse kildene viste seg å være svært begrenset, fordi opplysningene både var kortfattede og mangelfulle. Ved utrulling av skissene møtte vi derfor på mange overraskelser i forhold til maleteknikk, materialbruk og tilstand.

Nå har museet ferdigbehandlet 46 utkast, altså ca 400 m2 med malte flater. Over 18 konservatorer har vært involvert i konserveringen av skissene. Prosjektet har vært enestående og bydd på mange uvanlige utfordringer som har krevd et stort samarbeid mellom teknikere og konservatorer. Eksempelvis ble de enorme uoppspente formatene behandlet liggende på lave platåer. Det ble laget ulike brosystemer som gjorde at konservatorene kunne behandle midten av skissene. I tillegg var tilstanden på mange av skissene svært dårlig, både på grunn av Munchs valg av materialer og fordi han malte og oppbevarte mange av de utendørs. I og med de store formatene og at konservatorene en stor del av tiden måtte behandle skissene liggende var det en del tradisjonelle behandlingsmetoder som ikke var praktisk mulig å anvende. Siden mange av skissene skulle tilbake på ruller måtte vi også velge behandlingsmetoder med tanke på at skissene skulle tåle denne lagringsformen. Dette i kombinasjon med at det var ønskelig å anvende minimalt invaderende metoder har vært en både krevende og lærerik prosess.